Da Billie Holliday skrev "God Bless the Child", tror jeg ikke hun kunne ha forestilt seg at det skulle bli de berøvedes egen sang. Det å ha kontroll over midler betyr svært mye med tanke på representasjon og selv-aktualisering.
Hvorfor markedsføre afrikansk samtidskunst som afrikansk samtidskunst? Gjør du dette, har du et prosjekt, og de stadige elementene som karakteriserer afrikansk kunst har også en dypere forbindelse til prosjektets essens.
Både Yinka Shonibare og Dada Masilo bestreber seg på å viske ut de dikotome forholdene som ligger til grunn for kunst- og kulturhistorien, slik disse ofte blir konseptualisert i vesten.
Enten det er som en gapestokk for å gjøre opp regnskap over fortidens ugjerninger, eller som et midlertidig ly for Neverland-aktige forestillinger om verdifulle drømmer som plutselig blir borte, har utstillingen som et felles locus blitt først mer, så mindre, så atter en gang et hett tema i post-apartheid-debatt.
Hvordan kan man utvikle innovative metoder for å støtte, utstille, lese, skrive, se og spre ryktet om den kreative diversiteten til et kontinent og dets diaspora? Tre kvinner har samarbeidet om å forsøke å besvare disse og relaterte spørsmål gjennom kuratorplatformene SPARCK og LOWAVE.
Med utgangspunkt i afrikansk samtidskunst vil jeg prøve å vise hvordan mytologien rundt Drexciya kan være et middel til å avkode filosofiske begreper om selvet, møter, nasjon og transformasjon.
Å få kunsten og livet til å forsones synes å være et nokså vanskelig prosjekt, også for ytringsfrihetsforkjempere. Er kunsten egnet som en type sivil ulydighet?
Ved å orkestrere arkivbilder og muntlige vidnesbyrd, avdekker Susana de Sousa Dias’ prisvinnende dokumentar ‘48’ den volden og brutaliteten som ble utøvd av statspolitiet (PIDE) overfor menn og kvinner i løpet av de 48 årene med diktatur i Portugal (1926-1974). Mer enn en film skaper hun en redningshandling, med historien og bildet i sentrum.
I Fatih Akins filmer kommer sosiale og filmatiske diskurser relatert til aksentuert og diasporisk film sammen for å dekonstruere nasjonalistiske myter og for å gi en videre kontekst til representasjonen av kulturelt forskjellige tyrkisk-tyske identiteter.
Et kunstverk er en kontekst for å dele engasjement; i den grad det reviderer kollektive erfaringer gjenom individuelle intensjoner, er det allerede en sivil ulydighetsakt.
Forestillingene under Phitakon-festivalen i Isaan, Thailand, reapproprierer fotografi og film ved å integrere kameraet i tradisjonelle ritualer som fokuserer på Redskapets enigmatiske tilbøyeligheter (phi). Ikke bare ser de ut til å relativisere det globaliserte, vestlige blikkets former som disse mediene har blitt uløselig assosiert med, men de utfordrer også direkte medienes historie og spesifisitet.
Min misjon var å formidle Dr. Martin Luther Kings budskap om fred og ikke-vold gjennom en flerspråklig, multimedial teaterproduksjon og spre disse ideene i et land som desperat trengte dem. En slik misjon virket latterlig etter at jeg hadde vært på stedet lenge nok til å bevitne alvoret i situasjonen.
Om arbeidene til kunstnere av armensk opphav, som ble født i Libanon men flyttet til USA eller Canada på forskjellige tidspunkt som resultat av den uthalte borgerkrigen.
Problemet med kartografisk-symbolsk, kart-sentrert kunstpraksis er ofte at den skjødesløst privilegerer representasjonen av politiske skillelinjer fremfor kulturelle, mentale, erfaringsbaserte og temporale
I samtidens urbane omgivelser har den raske utviklingen av allestedsnærværende datateknologi satt i gang en evigvoksende etterspørsel etter digitale skjermer
Kan det fotografiske bildet bidra med et kritisk redskap til en ”arkeologi over den nylige fortiden” i Portugal (i dag erklært en av eurosonens dysfunksjonelle perifere medlemmer)?
På globaliseringens og nyliberalismens korsvei skaper Indias sosiale realitet, generøst krydret av eksempler på utnytting av urfolks arv, en farse av påstander om sosial likhet og rettferdighet.
Dette essayet undersøker hvordan en grensebasert forståelse av rommet hos økopoeter ofte undergraver forsøkene deres på å rekonfigurere forholdet mellom menneske og natur
I en lokal innramming kaster May Adadol Ingawanij og David Teh et sjeldent lys over de mange spenningene som kanaliseres, men likevel lykkes i å bli balansert, i filmene til den Gullpalme-vinnende regissøren.
Utstillingen Details på Bergen Kunsthall fokuserer på det politiske potensialet i kunst som en arkeologi over persepsjonens politikk: spesifikt stiller den spørsmål ved samtidsfascismens hverdagslige oppholdssteder.
Kurator June Yap diskuterer betingelsene for ytringsfrihet i Singapore under den såkalte "nye normaltilstanden" etter parlamentsvalget og presidentvalget, med henvisning til et nylig oppført teaterstykke med tittelen Fear of Writing
Diyarbakır Arts Center (DSM) er Diyarbakır-greinen av Anadolu Kültür, en organisasjon som bidrar til å oppdage kulturelle og kunstneriske potensial i byer over hele Anatolia, og jobber for å bygge broer mellom diverse byer i Tyrkia, og til internasjonale byer og kunstscener.
Chris Mansour diskuterer implikasjonene av performance-kunstneren Tania Brugueras begrep om "Nyttig Kunst", som hun stiller opp mot en idé om estetisk autonomi.
Årets Istanbul-biennale dekonstruerer kunstrommets idé arkitektonisk, og gjenreiser den samtidig som en rein funksjon av publikums kroppslige og intellektuelle navigasjonmulighet.
... til første nummer av Seismopolite! Journalens hovedagenda er å undersøke kunstneres og kunstsceners muligheter verden over til å reflektere og påvirke sin lokale politiske situasjon (...)
Samarbeidsprosjektet Blind Dates Project involverer kunstnere og forskere fra fremmedgjorte samfunn i de tidligere territoriene til det Ottomanske riket, og tar for seg maktnarrativer, levninger og brudd som var konsekvensene av rikets fall, i et forsøk på å skape nye fremtidsutsikter.
I en utstilling ved Museo Universitario de Arte Contemporáneo, Mexico City, formidler asiatiske kunstnere mellom kunst, liv, politikk, historie og sosial hukommelse i sine respektive lokaliteter og historiske kontekster.
En anmeldelse av Fluxus East og The Creative Act: to utstillinger hvor arkivene bryter ut, på en måte som atter stedfester Henie Onstad Kunstsenter som en foranderlig arena for banebrytende kunst, og opprettholder søkenen etter en måte kunstens politiske handlekraft kan ivaretas på, over tid.
En utstillingsserie ved Museo de Arte Contemporãnea i São Paulo dekker perioden med militærdiktatur i Brasil, og viser hvordan kunsten ble et av de få og mest effektive redskapene til opposisjon mot regimet gjennom tre tiår.
Dette essayet tar for seg kunstens nåværende betingelser som middel til sosial og historisk forandring, i et svar på 'Questionnaire on 'The Contemporary'' i e-flux og October.